Et kontorbygg fra 1970-tallet. Solid konstruksjon,
god beliggenhet. Noen vil gjøre det om til boliger.
Er ikke det en god idé da?

Ingeniøren kommer og ser på bygget. Det første problemet dukker raskt opp: lydisolasjon mellom etasjene holder ikke dagens krav. Løsningen er isolasjonsmatter på gulvet, men da forsvinner takhøyden, som allerede er på grensen.
   Neste problem: energieffektiviteten. Vinduene og ytterveggene holder ikke dagens standard. Nye vinduer og etterisolering gir bedre energiytelse, men påvirker både fasaden, dagslyset og byggets eksisterende konstruksjon.
   Så er det kravene til ventilasjon. Til dagslys. Til tilgjengelighet. Hvert eneste avvik fra Byggteknisk forskrift, TEK17, må dokumenteres, begrunnes og sendes kommunen som en formell søknad om unntak.
   Det finnes en paragraf som åpner for akkurat dette, § 31-4, men ingen klar beskrivelse av hvordan man bruker den. Kommunene tolker den ulikt. Nabokommunen ville kanskje sagt ja. Denne sier nei.
   Regnestykket er klart lenge før søknaden er ferdig skrevet: det er billigere å rive og bygge nytt.
   Det er ikke meningen at det skal være slik. Men det er konsekvensen av et regelverk som er designet for det blanke arket, for bygget som ennå ikke finnes, og som møter virkeligheten uforberedt når den eksisterende bygningsmassen banker på døren.

Over 60 prosent av norsk bygningsareal er oppført med tekniske krav fra før 1969. Det er bygg som er modne for rehabilitering, og som representerer en enorm mulighet for å kutte utslipp uten å støpe ett nytt tonn betong. Stål, betong, isolasjon og vinduer koster klimaet noe å produsere. Et eksisterende bygg har allerede betalt den regningen. Når vi river, begynner vi på nytt. 
   Derfor mener Norsk Kommunalteknisk Forening (NKF) at tiden er inne. Norge trenger en egen «rehabTEK» og en ny plan- og bygningslov som tar den eksisterende bygningsmassen på alvor.
   Der dagens TEK17 er skrevet for nybygg, skal en rehabTEK gi differensierte tekniske krav tilpasset bygningstype, alder og tilstand. Det vil gi kommuner, byggherrer og investorer et felles utgangspunkt, og fjerne usikkerheten som i dag er den største barrieren mot gjenbruk.

Det vil gi kommuner, byggherrer og
investorer et felles
utgangspunkt, og fjerne usikkerheten som i dag er den største barrieren mot gjenbruk.

Regelverket gir et betydelig handlingsrom allerede i dag, men manglende forutsigbarhet skaper risiko. Resultatet er at bygg med stort potensial blir stående tomme eller forfaller.    
   Veien mot en rehabTEK trenger ikke starte med nye utredninger. Husbanken forvalter allerede en omfattende portefølje av rehabiliteringsprosjekter som kan gi verdifull kunnskap om tekniske tilstander, valgte løsninger og oppnådde resultater. NKF mener denne erfaringen bør systematiseres og danne grunnlaget for videre arbeid. Målrettede pilotprosjekter kan deretter brukes til å teste løsninger og fylle kunnskapshull. Slik kan et nytt regelverk bygge på dokumentert erfaring fremfor antakelser. 

Den mest miljøvennlige kvadratmeteren er den vi ikke bygger. Nå må regelverket gjøre det lønnsomt å velge den.