Vi kommer fra en tid med dyp fred, hvor sikkerheten til Norges innbyggere har vært veldig god av ulike geopolitiske grunner. Velferdssamfunnet vårt er bygget på dette fundamentet av sikkerhet, men tiden med dyp fred er dessverre forbi, og fundamentet slår sprekker.

Krigen i Ukraina er en dypt tragisk, brutal, urettferdig og urettmessig krig, dette er det ingen tvil om. Det er vanskelig og vondt å ta innover seg, men krigen i Ukraina er ikke i nærheten av å være en så brutal krig som mennesker er i stand til å føre. Vi er nettopp det, bare mennesker, og i desperate situasjoner gjør vi desperate handlinger. Hva om det hadde vært sulten som hadde drevet krigen? Er det din familie eller min familie som skal sulte ihjel? 
   Norge som nasjon er avhengig av allianser for å avskrekke og beskytte militært, men historien og nåtiden har vist at allianser er omskiftelige, selv nasjoner er omskiftelige. Det er dette perspektivet vi må ha når vi tenker beredskap nå og for fremtiden.

Beredskap bygges ikke kun ved hjelp av vedtak, det må bygges en kultur for beredskap – og det går gjerne en hel generasjon før en slik kultur er innarbeidet. Den kulturbyggingen har akkurat startet, og avgjørelser vi gjør i dag får konsekvenser i fremtiden. Planer kan endres og vi kan øve på nye krisescenarioer, men sikkerhets-infrastrukturen vi bygger nå, er beredskapen våre barn og barnebarn skal leve med i fremtiden.  
   Vi er bekymret for at staten og enkelte politikere ikke har det riktige perspektivet med tanke på beredskapen i Norge. Høringsutkastet for ny forskrift om tilfluktsrom viser med all tydelighet at det er mange politiske og økonomiske interesser som har påvirket regjeringen til å tenke for kortsiktig med tanke på tilfluktsrom som konsept. Man lener seg på erfaringene fra Ukraina, men det er nåtiden, og vi skal bygge beredskap for fremtiden. Og vi ser også hvor mye krig har forandret seg bare de siste fem årene med hjelp av droneteknologi. Hvordan ser det ut om femten år? Når det gjelder de tusenvis av gassangrep som har vært utført i Ukraina, på hvilket punkt stopper bruken av tåregass og på hvilket punkt blir det benyttet mer dødelige gasser? Aldri? Neste år? Om ti år?

Vi mener at den enklere typen dekningsrom som er foreslått i høringsutkastet, har potensiale til raskt å øke beredskapen til et høyere nivå slik det blir foreslått, men at det ikke er høyt nok for å gi tilfredsstillende beskyttelse for fremtiden. Det gjelder våre barn og barnebarns sikkerhet. Det gjelder beskyttelse i en krig drevet av desperate mennesker som gjør desperate handlinger.
   Vi er bekymret for at retningen som settes i dag, ikke gir den beskyttelsen ett fullverdig tilfluktsrom kan gi. Dette gjør oss ikke godt nok forberedt. Tilfluktsrom er dyrt, men det er snakk om å prioritere, har vi virkelig råd til å prioritere bort sikkerheten til våre barn og barnebarn?
   Det sies at vi ikke har grunn til å være redde, men at vi har god grunn til å være bekymret – hvis vi ikke er godt nok forberedt finnes det gode argumenter for å bevege seg fra bekymring til frykt.

Tilfluktsrom er beredskap i ytterste konsekvens. Fullverdige tilfluktsrom må være målet, og dekningsrom bør og må være ett midlertidig tiltak. Dekningsrom er ikke svaret, dekningsrom beskytter ikke mot desperate krigshandlinger.
   Vi oppfordrer alle som er opptatt av beredskap og øve press på de ansvarlige politikerne slik at man hever perspektivet fra kortsiktighet til langsiktighet.
   God beredskap krever langsiktige perspektiver. Sammen beskytter vi fremtiden.

«TILFLUKTSROM ER DYRT, MEN DET ER SNAKK OM Å PRIORITERE, HAR VI VIRKELIG RÅD TIL Å RIORITERE BORT SIKKERHETEN TIL VÅRE BARN OG BARNEBARN?»